Ofte stilte spørsmål

Formålet med markedsregulering av kjøtt og egg er å sikre stabil forsyning av råvarer med priser og regulatoriske ordninger som balanserer produsentenes, forbrukernes og andre viktige samfunnsmessige hensyn, samt å sikre et balansert marked i samsvar med gjeldende landbrukspolitikk.

Omsetningsavgiften på kjøtt er en avgift som belastes den enkelte produsent for å finansiere  reguleringstiltak, faglige tiltak og opplysningsvirksomhet, samt administrasjon av ordningen. Avgiften plasseres i tre adskilte fond (rødt kjøtt, hvitt kjøtt og egg) som skal håndtere reguleringskostnadene på en måte slik at hvert dyreslag innenfor rødt og hvitt kjøtt, samt egg, bærer sine kostnader.

Mer omfattende artikkel om omsetningsavgift

Målprisen forhandles frem i jordbruksoppgjøret, mens volummodellen styres av planlagt gjennomsnittlig engrospris (PGE) som fastsettes av Norturas konsernstyre. Målprisen fastsettes årlig, mens PGE vedtas for hvert halvår. Volummodellen setter også et tak for hvor mye som kan legges på reguleringslager per år, men i målprismodellen er det ubegrenset.

I Norge er det mange aktører som importerer kjøtt. Noen av disse er selskaper som kun jobber med import og eksport av mat, mens andre er kjøttforedlingsbedrifter som velger å importere direkte.

Importen kan deles i to typer, kvoteimport og import ved generelle tollnedsettelser. Norge har opp gjennom årene inngått handelsavtaler med en rekke land hvor det er gitt lettelser i tollvernet for fastsatte volum (kvoter)  av kjøtt og egg. Disse kvotene blir lagt ut på auksjon i regi av Landbruksdirektoratet, hvor aktører som ønsker å benytte seg av denne importmuligheten kan handle kvote. I tilfeller der det er importbehov utover det som er tilgjengelig via kvoter, blir den generelle tollsatsen for enkelte produkt satt ned i en avgrenset periode slik, at importråvare og tilsvarende norske råvarer har tilnærmet lik pris. Da legges det til rette for at aktører i Norge kan supplere sitt behov med import.

Importvern er begrensninger på import av varer slik at disse varene ikke utkonkurrerer innenlands produksjon. Norge har, i likhet med mange land, et importvern for landbruksvarer som vi selv produserer. Toll, det vil si avgifter som ilegges når varen importeres til Norge, er det viktigste virkemidlet for å beskytte norske bruk og arbeidsplasser mot konkurranse fra andre land med lavere kostnadsnivå.

Norge ønsker å i størst mulig grad være selvforsynt med mat det er naturlig å produsere i Norge. Dette sikrer også spredt bosetting og ivaretakelse av kulturlandskapet. Samtidig er det dyrere å drive med landbruk i Norge enn mange andre steder i verden. Derfor har vi et importvern som utjevner kostnadsforskjellen mellom norsk matproduksjon og produksjon andre steder i verden. Det er kun toll på varer vi har forutsetninger for å produsere i Norge, som kjøtt, melk, egg og enkelt grønnsaker. Mer eksotiske matvarer kan importeres tollfritt til Norge